Loading…

Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

Hva er reglene og hvordan er man høflig på norsk?

Profile img 20140405 0001 Camilla Cahill

Nordmenn, høflighet og kunsten å omgås fremmede

It is easy to feel slightly bewildered when trying to adapt to the mannerisms of Norwegians, and it is easy to feel challenged when interacting with the people themselves for the first time. In this week's episode, Matt from Britain and Margret from Iceland talk about their experiences with being polite up north, and Pia chimes in with some sturdy advice about how to avoid mixing up the word "please" with politeness!

fredag, 22. november 2019

Matt fra London forteller:

Hei, jeg heter Matt og jeg kommer fra Storbritannia. Jeg vokste opp i London. Jeg har bodd i Norge i over seks år nå. Jeg flyttet hit fordi kona mi er norsk. I det engelske språket har vi mange flere ord som vi kan bruke, mens norsk har færre ord. Derfor virker det som om nordmenn er litt direkte når de snakker, men det betyr ikke at de er uhøflige. Jeg husker at det tok tid til å bli vant til dette det første året jeg bodde i Norge. Jeg kan forstå grunnen til at de er litt direkte. Hvis du bor i et land hvor det er minus 20 grader ute i gatene, har du ikke så god tid. Da er det ikke så veldig behagelig å ha en lang samtale.

Nordmenn sier ofte til meg: " Åh, du er engelsk, du liker å småprate”, og at det er helt vanlig (for engelskmenn) å snakke med folk i gatene, og med fremmedfolk. Det er sant, vi gjør det, men vi er også reservert sånn som nordmenn.

Jeg synes det er ekstra fint at nordmenn har på veldig fine klær når de er på fest, som for eksempel nyttårsaften eller jul, eller en bursdagsfest. Vi er ikke så formelle i Storbritannia. Ofte er jeg veldig imponert over de norske vennene mine når de har på seg fantastiske klær på fest. Men, noen ganger når jeg er i bryllup og ser folk med fine dresser og fine kjoler, men hvor det er akseptabelt drikke øl fra en ølboks, synes jeg at det er en veldig rar ting å gjøre – ”Why spoil the look?” Dessuten smaker øl mye bedre fra et glass! I Storbritannia ville man aldri drikke øl fra en boks i et bryllup.

Første gang jeg reiste til Norge opplevde jeg en situasjon som var litt flau. Vel, det var veldig flaut for meg. Jeg må forklare først at før jeg kom hit jobbet jeg med franske folk, og det var vanlig når jeg møtte dem, å hilse ved å kysse på kinnet. Etter en stund ble det en helt vanlig ting å gjøre. En gang da jeg reiste til Stavanger hvor onkelen til kona mi skulle hente meg på flyplassen, tenkte jeg: "Oh yeah, nå er jeg på kontinentet." Jeg sa "god morgen" og kysset han på begge kinnene. Stakkars onkel Kenneth ble veldig overrasket over det. Nå forstår jeg selvfølgelig at det ikke er nødvendig å kysse, særlig onkler!

Andre ting som har vært overraskende? Vel, i utgangspunktet synes jeg det norske samfunnet er høflig og nordmenn har mye respekt for folk. Men selvfølgelig er det enkelte ting som de kunne gjort litt bedre. For eksempel å vente på folk som skal av t-banen eller bussen. Jeg var også overrasket første gang jeg var invitert på middag over at det var akseptabelt å begynne å spise før alle hadde satt seg til bords. Du kan ikke gjøre det i Storbritannia, du må vente.  Særlig må du vente til verten har satt seg så alle kan spise sammen. Men jeg forstår også at i Norge spiser man maten før det blir kaldt.

Ting som jeg synes har vært vanskelig, og noen ganger irriterende, er at det tar tid å bli kjent med folk. Det tok tid å forstå hvorfor. Det er viktig for nordmenn å stole på hverandre og det tar tid å bygge opp tilliten. Det er en prosess og det tar lengre tid enn jeg hadde forventet. Jeg tror at for mange folk som flytter hit er det en ting som er overraskende og som kan være irriterende er at de føler at de må investere mye for å bli kjent med folk. Å bygge opp et nettverk tar lengre tid. Det er ikke så mange situasjoner, i det minste for meg, hvor jeg kan være sosial, Du trenger sosiale situasjoner så du kan bli kjent med nordmenn.

 

Margret fra Hvammstangi på Island forteller:

Hei,  jeg heter Margret. Jeg kommer opprinnelig fra Island, fra et lite fiskevær på nordvestkysten av Island. Jeg har bodd i Norge 30 år og er nå lærer på Lingu. Jeg har lært meg å være litt mer høflig, tror jeg, etter å ha bodd her i 30 år. Jeg er blitt flinkere til å si “takk” og jeg bruker “tusen takk” ganske ofte. Jo, vi er høflige på Island, men jeg tror ikke vi er like høflige som nordmenn. Vi bruker ikke disse ordene like ofte. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Jeg er alltid litt overrasket når jeg kommer hjem av hvor lite folk, i hvert fall i serviceyrkene, hvor lite de hilser og småprater. Vi er kanskje litt mer direkte. Vi har ikke like mange tradisjoner for etikette. Jeg leste faktisk for ikke så lenge siden at ordet høflighet på islandsk kommer fra ordet "court" altså det å være ved et kongelig hoff. Det har vi jo aldri hatt på Island så det er kanskje derfor ikke er så veldig høflig.

 

Pia fra Oslo forteller:

Så, når det kommer til høflighet i det norske språket har vi ikke så mange fraser som uttrykker høflighet. Det første man kanskje lærer seg når man flytter til Norge er disse tre ordene; “vær så snill”, “pose” og “kvittering”. Men denne frasen; “vær så snill” bruker vi ikke på samme måte som du kanskje er vant til å bruke den på engelsk med “please" eller spansk med “por favor". På norsk så bruker vi ikke “vær så snill” på samme måte, dessverre. Det gjør kanskje livet ditt litt vanskeligere når du prøver å være høflig.  Jeg skal prøve å gi deg noen tips. På norsk brukes andre måter for å uttrykke høflighet på, og ordene "vær så snill", som jeg sa, brukes sjeldnere enn i andre språk. Det man kan gjøre for å bli veldig høflig på norsk er å sjonglere litt med verb. Man kan gå fra imperativ; "gi meg et kyss”, til å være litt mer høflig; "kan du gi meg et kyss”.  Man kan gå tilbake i verbtid og si; "kunne du gi meg et kyss", eller man kan være utrolig høflig, kanskje på første date, og si; "kunne du ha gitt meg et kyss". Sannsynligheten er størst for at du får et kyss hvis du bruker den siste frasen. Så det jeg prøver å illustrere nå er at vi ofte går tilbake i tempus.  Man kan også si at jo mer du går tilbake i verbtid jo høfligere virker du når du snakker norsk

 

Det vil være unaturlig for meg å si:

Gi meg et kyss ,vær så snill! Gi meg en kaffe, vær så snill! En kaffe, vær så snill! Kan du gjøre denne oppgaven, vær så snill?

 

Det vil være mer naturlig for meg å si: “Kunne jeg ha fått en kaffe? Kunne du ha gitt meg en kaffe? Kunne du ha gitt meg et kyss? Kunne du ha hjulpet meg med denne oppgaven? Kunne du ha hjulpet meg med podcasten min?”, istedenfor å legge til "vær så snill" til slutt.

Men hvordan bruker vi da egentlig "vær så snill”? Hvis du inderlig føler at du trenger noe så kan du bruke "vær så snill" men da blir det litt mer sånn: “Vær så snill hjelp meg med podcasten! Vær så snill gi meg en kaffe!”

Så, som dere kanskje forstår gjennom eksemplene mine, bruker vi mer fortidsformer istedenfor å legge til "vær så snill" i etterkant av frasene vi sier. Så kunne du ha gitt meg et kyss? Ja!

Oppgaver